Surfing er en livsstil. Surfere elsker havet, de blir deprimerte hvis de er for lenge unna bølgene. Et par av de norske jentene her nede har tatt med kjærestene sine til Norge for en lengre periode, nå er de her nede igjen, ved bølgene. Surfere beveger seg på en spesiell måte, akkurat som om de lever to-tre sekunder etter alle andre. Saltvannshår, sand over alt, sand i bilen, prat om bølgene, prat om vindretninger og rip og våtdrakter som stinker. Men mest av alt tror jeg livsstilen handler om friheten ute på havet. Det er rolig, det er spennede, utfordrende og ikke minst herlig, herlig å fange en bølge og cruse på overflaten... Jeg kan venne meg til denne livsstilen. Jeg visste jo det, kjøpe meg nytt surfebrett, hadde ikke vært i nærheten av å prøve å surfe før, men visste at jeg ville like det. Jeg liker det. Første utfordring var å dekorere brettet, skisset masse, skisset mer, var livredd for å tegne den første streken på mitt første ordentlige brett, herregud, tenk om jeg fucker det opp, da er det bare å pakke sakene og dra hjem. Jeg dro ikke hjem. Det gikk ganske fint. Tegnet ytterlinjene i svart først, litt fyllesyk, pepsi maxen var på plass ved siden av meg. Så gikk jeg på stranda med jentene, herjet i vannet, kom hjem og fylte på med farger på brettet. Ferdig ett om natta. Ferdig dekorert brett, klar for wax og surfing. Første gangen i vannet med brettet (super stolt over brettet) kom jeg meg opp - i kanskje ett sekund, en gang av de mange jeg prøvde, men som jentene sier, står du så står du. Den andre gangen gikk Maria og jeg litt lenger bort på Torquay Beach, hun i vannet med meg, og ja da, fikk mange bølger, stod mange ganger - til og med lenger enn ett sekund - og fikk like mange blåmerker. Verdt det :) Litt sånn kul på fest nå - "sjekk ut alle mine blåmerker etter surfing a, jee".
Brettet mitt på morgenkvisten:

Brett etterhvert:

Brett ferdig!!

Brett i vann kommer ;)