Jeg liker...

Lover og regler. System og uniformer. Veier å gå, veier å følge. Mål, måling av innsats og målenheter. Er det jeg som vil det jeg vil? Eller er det loven, systemet eller kanskje uniformen som vil? Å ville. Den tanken. Det burde kanskje ikke være en tanke i det hele tatt, men en følelse fra et sted du ikke helt finner. Magen, hjertet eller kanskje enda dypere. Hva er det du vil? Hva er det du liker?

Så voksen du er blitt da!

Det slo meg, det å bli voksen. Blir vi egentlig noen gang voksne? Det er vel egentlig ikke et skifte, eller er det det? Vokse gjør vi hele tiden, det virker ikke alltid sånn, noen ganger står vi helt stille, vi går til og med litt tilbake innimellom og det er kanskje da vi vokser ekstra mye. Jeg tror jeg vil bli voksen en dag og jeg vokser litt mot det hele tiden. Det handler ikke om å skifte lekeplass, om å skifte klær eller omgangskrets. Det handler om å skylle og brette en melkekartong når den er tom istedet for å la den stå igjen med en liten melkeskvett. Når du begynner å se litt utover deg selv, la egoet jekke seg ned, ta en støyt heller enn ros, observere og handle - ikke vente og tenke at det ordner seg eller at neste mann fikser opp. Når du først kommer deg dit er vel individuelt, å ta litt avstand til foreldre dytter en veldig i den retningen tror jeg. Ikke nødvendigvis ta avstand til moren og faren din, men foreldrene dine - den rollen, den kan være grei å få litt på avstand. Eller det å bli foreldre, for plutselig er det ikke dine behov som står i sentrum lenger. Er det et mål å bli voksen? Jeg tror mange vil si nei. Lite ansvar, fallskjerm i mor og far, bare seg selv å tenke på, meg-tid, meg-behov, meg-meg-meg. Det er behagelig. Det er blitt en tid vi gjerne strekker ut i så mange år som mulig. Voksen er nærmest blitt et tabu-ord i min generasjon. Når du tømmer melkekartongen, skyller den, bretter den og putter den i papirhaugen for resirkulering tar du ansvar. I min verden henger ansvar og det å bli voksen sammen. Du kunne lett tatt juice i stedet for melk fordi du vil slippe å skylle den melkekartongen. Å etterlate en liten melkeskvett naivt skader vel ingen, ikke deg i hvertfall. Men tømmer du den da, så måå du jo ikke skylle den, å brette den tar tid og å oppbevare den ved siden av søpla vil jo lukte, fuck it.

Everyone got a story to tell

Library books. Always loved them. I remember when I was a kid, mom took me to the big library in Skedsmo, then it was at Skedsmokorset. We went there all the time. They had heaps of books, shelfs three times bigger than me. It was a forest of adventure. People playing chess, people reading in comfy chairs, people studying with books balancing on the edge of the table. No computers, lots of pens and paper. And the best of all, they had huge stuffed animals. I loved playing with them, jumping all over the place on my pink horse. I loved sitting in the corner among many blue pillows flipping through picture books or having mom read to me. One of my favourite books that I can remember was The Brothers Lionheart. Libraries should be like that. When I got older I used to love the stamp cards inside the books. You could always check when somebody else had borrowed the book, if it was a popular one or if it had been sitting on the shelf for years waiting for me to pick it up. It's sad that they don't do that anymore. Some of the charm is lost. And don't even think of laminating the books. I prefer an appreciated book with scars and history behind it. So I have an idea, what if we start a new system to give the books some history. What if we put lists in all the books again, everyone that borrows them can fill out the date they borrow it, and maybe something about themselves and why they are interested in this particular book, like I'm reading a book now for a school project so I could write:

23/09/09

Norwegian student

Studying BA of arts

Listening to Placebo

Short, simple. In a way you get to know other library people and you get to know the book and it's history. I mean, we are so good at de-personalising things. Making things more cost effective, giving service jobs to kiosks and making shore the chairs aren’t too comfy because then people will sit and sip theirs coffees all day and we don’t want that, no. I think many people would appreciate a tiny bit more human contact, a smile, a conversation or a life full library card, so how about making things a bit more personal again.

Tilfeldig møte

Jeg vet ikke om jeg tror at enkelte mennesker er ment for å møtes. En fyr fortalte meg en gang at han tror på at sjeler avtaler møter, oppgaver eller konflikter før de blir gjenfødt som mennesker. Absurd. Det jeg derimot tror er at det er enkelte mennesker som har noe å dele med deg, det kan være hva som helst, men det er alltid noe viktig, alltid noe som vil påvirke deg og kanskje forandre deg. Og hvis man er litt på utkikk etter det, vil man kjenne den energien når man møter de personene. Magefølelsen blir øynene.

Sånn akkurat nå

Ta meg som jeg er nå, ikke som jeg var i går eller vil være i morgen.

Barnas dag

What makes it feel like home, at ease?

Friends, appointments, funny moments, good nights out, dancing, not caring, just being. People knowing your name, asking how you been. Yoga, especially at a familiar and awesome place like Bellshalla that always makes you totally relaxed and uplifted. Being good alone, have a lonely place, my room. Music everywhere. Driving, and listening to music. Grocery shopping, buying things you need, things that makes you feel healthy and responsible, things you shouldn’t buy but just have to like expensive greek olives in marinade, different chocolates to choose from but ending up eating all in the same day and something you really don’t need and probably won’t finish like wholegrain mustard because it is so good once in a while with ham or orange marmalade because it reminds you of your grandparents' breakfast when you were a kid. Photos. Changing the bed lining and cleaning up the room. Sitting confident and content on your chair watching your cleaning masterpiece. Buying fresh flowers. Having a home phone and answering machine, which I don’t have, but I reckon it would feel like home. One day I’m going to have a really old home phone, you know the once you have to turn around for every number, takes ages, but so cool. I’m shore they will make a comeback. Doing something that feels important. Going to school, reading in bed, falling to sleep, waking up with yellow marks everywhere. Knowing you’re going home home soon and that friends back there and family aren’t far away.

Hjemme igjen

Å komme hjem. Hjem. Vært borte på ferie. Borte bra, men hjemme best sier de. Hjemme. Litt tomt. Savner å være borte. Men jeg ville også bort fra borte, jeg ville hjem. Hjem til Norge om noen uker. Endelig hjemme. Så vet jeg at etter de to ukene vil det bli godt å komme hjem igjen. Da hva? Hvor er hjemme? Hvor er roen? Der jeg kan være, hjemme, uten og ville hjem...

Et universelt kunstuttrykk?

Det er noe som er utrolig vakkert og fascinerende med sko som henger og dingler på strømledninger rundt om i verden. Hva er greia? Er det gatekunst? Markering av området? Signal om dop-dealing? Tegn på husbråk eller en vellykket fest? Et mysterium er det i hvertfall, jeg liker mystikk og jeg liker ting på steder der de ikke hører hjemme.

Dette tok jeg forresten i Lorne.

I min trygge lille boks

Det blir et kort innlegg, mye jeg vil skrive, men ender opp i mailer til venner og i alt-det-jeg-vil-gjøre-iløpet-av-dagen-uka-rommet i hjernen i stedet for her. Begynt å lese Osho og i dag kjøpte jeg 'Dylan on Dylan'. Snakk om inspirasjonskilder. Tenkte på det med favoritter her, hva er din favorittfilm? Favorittbok? Favoritt, favoritt, hvem er du? Hva liker du, hva liker du ikke? Det likte du ikke før. Du har forandret deg. Når begynte du med det der? Alltid i forandring, det er det vi har. Hvor herlig er ikke det? Alltid mulighet til å endre oss, gjøre nye ting, gamle ting, bli inspirert, endre mening, mene, ikke mene. Folk er alt for redd for forandring. Frykt for det ukjente, for at kjæresten din skal endre seg, oppleve noe nytt og dermed forlate deg. Frykt er ikke ille, det er handlingen og tankene rundt det som er fryktet som kan bli truende. Sjalusi handler om det samme. Trygghet, kontroll og mapping av informasjon er viktig. Ingen kan arkiveres i to mapper, to steder, det vet du vel, det er umulig det.

Always changing

"I don't think I'm tangible to myself. I, mean, I think one thing today and I think another thing tomorrow. I change during the course of a day. I wake and I'm one person, and when I go to sleep I know for certain I'm somebody else. I don't know who I am most of the time. It doesn't even matter to me."

- Bob Dylan, in an interview with Newsweek's David Gates

Vennskap

Hva er en god venn? Hva er vennskap? Det er vanskelig å skrive om vennskap fordi det er så mye som kan skrives. Jeg har tenkt mye på vennskap i det siste, savner både venner og familie. Tenkt på hvor viktige de er. Når kan man si at en person er en venn?

Jeg reiste ikke fra vennene mine og familien min, jeg reise mot opplevelser og utfordringer. Ved at de nærmeste lar meg tråkke opp min egen vei, få vind under vingene føles det som om at de alltid er med meg. De føles nærmere selv om de ble lenger unna. Allikevel merker jeg den fysiske avstanden, spesielt på toppene, når jeg opplever ting jeg vil oppleve med de og ikke minst i dalene når ting er tyngre, ensomheten sniker seg innpå og det eneste jeg trenger er de som er glad i meg og vil meg vel.

Wikipedia sier at 'vennskap er et forhold som har sitt grunnlag i pålitelighet eller kjærlighet. Vennskap kan utvikle seg mellom to eller flere mennesker som omgås og trives i hverandres selskap, og som gjerne har noe til felles'. Jeg har alltid synes det er vanskelig å finne gode venner, venner som matcher, forstår meg og som vil meg vel. Det er først i løpet av de siste årene og spesielt i det siste året at jeg føler jeg har gode venner, nære venner. En venn for meg er en jeg er kjempeglad i, en som jeg har det gøy med, har gode samtaler med, en som tar seg tid, lytter, utfordrer, deltar i livet mitt. En som anerkjenner at den kjenner meg, vil meg godt, er ærlig, oppriktig og som bryr seg. Det gode med venner er at du bare kan være sammen med de, bare være, akkurat den du er. Venner skal ikke få deg til å føle deg liten, utilstrekkelig eller feil. Ofte har man mange forskjellige venner, som dekker ulike behov, noen kan du snakke med bare noen ganger i året eller i måneden og det er nok, vennskapet endres ikke på tross av tid eller avstand. Mens andre er tettere, nærere som deltar i alle de små detaljene i livet ditt. Det går an selv på mail...

Etter høsten hjemme, vinteren og tiden her, merker jeg at jeg trives med å ha venner rundt meg så mye som mulig. Jeg har alltid trives alene, men å være mer sammen med venner, la de ta del i hele sirkuset og ikke bare i et av nummerene gir meg så mye mer. Bare henge, surre, reflektere, prate viktig, prate tull, le, oppleve de små og de store tingene sammen er herlig. Det er så fort gjort å la jobb, trening, kjæresten - hverdagen ta all oppmerksomheten fra oss. Vennskap blir da fort til et referat om hva du har gjort siden sist.

Rart å glede seg sånn til desember i mai. Da reiser jeg til de jeg er glad i, det blir godt. Surre rundt mamma på kjøkkenet igjen, drikke en kopp te og ha gode samtaler. Høre Hans-Marius sine herlige kjappe kommentarer og se det lure smilet hans. Henge i sofaen med pappa, prate om alt vi kan gjøre her i verden og le av HMs og mine dumme påfunn. Desember blir busy, jeg gleder meg. Disse vennene jeg snakker om kommer ikke til å få fred fra meg. Det er en grunn til at folk overspiser seg på julemat hvert år, fordi det er nydelig og fordi man bare spiser det en gang i året. Jeg har vært uten så mange kjære et år, så jeg kommer til å bli overspist på vennskap og julemat i desember...
Når det er sagt vil jeg jo ikke spist julemat hver dag, selv om jeg vil ha venner rundt meg hver dag, så det var vel ikke verdens beste sammenlikning, but you get the point...

Edward scissorhand is alive in Melbourne

Sjokoladesåpe

Så nettopp en reklamefilm. Dove har lansert en sjokolade. Riktig, Dove, såpe-Dove. Snakk om merkevarestrekking. Jeg kunne ikke annet enn å grøsse, yiakk! Glad i såpe altså, men jeg spiser ikke såpe. I tillegg har de benyttet seg av det samme semiotiske universet i sjokoladereklamen som i såpereklamen, ’soft and relaxing’. Hjelper den mot tørr hud? Får jeg den i selvbruning? Er den testet på dyr?
Ser for meg å pakke opp sjokoladen, tenke at den er produsert på en såpefabrikk, hva skjuler seg under den brune ’sjokoladen’? Litt likt som om du spiser omeletten til ei venninne som har en tendens til å få eggskall i røra, du tygger litt ekstra forsiktig og nyter ikke akkurat måltidet. Nei, tror ikke på såpe-sjokolade-Dove.

Tullete, fjollete, levende

Jeg har en liten oppfordring. Den er ganske så enkel egentlig. Dans. Det var det.

Å danse er herlig. Å danse fjollete uten å bry seg om hvor idiot man ser ut er ekstremt herlig. På lørdag endte Stine og jeg på et nachspiel, vi hoppet og danset i tre timer. Vi spilte de verste låtene du er flau over at du husker, og vi danset som gale til de. Vi spilte musikk fra løvenes konge og var jungeldyr, vi spilte 80-talls hits og dro herlige 80-talls moves, vi danset i ring, vi danset robot, freestyler og ugjenkjennelig hip hop. Vi danset sving, og som vi spilte luftgitar.

Høst

Merkelig å oppleve høst to ganger på seks måneder. Selv om høsten er veldig annerledes her, slipper slaps, gummistøvler og minusgrader, så er den veldig lik. Kakao, inne, tykke sokker, kosegensere i jordfarger, film, varmeovn, skjerf. Det er de samme tingene man tenker på og boltrer seg i som hjemme i Norge. Problemet her nede er at de ikke har hørt om isolasjon. Det er like kaldt inne som ute, nesten kaldere hvis sola er skrudd på. Jeg sitter oppi varmeovnen og skriver oppgaver. Kaffe, te, kakao er himmelsk. Har gjerne macen på fanget fordi den varmer. Det er høst.

Jeg plukket opp et magasin her om dagen, Frankie, plukket og plukket du, det var ikke akkurat gratis, men det så mer interessant ut enn avisene, sladrebladene, interiørbladene og motebladene på hylla. Bra valg. Liker både designutrykket og innholdet. Får med seg litt om alt, mote, musikk, kunst, livet, håndverk (ikke strikketips a la hjemmet, men nyttige; how to do). Ofte har blader hovedfokus på kun ett område som for eksempel mote. Jeg har savnet et blad som dekker mer av mine interesser og som går dypere til verks enn gratisavisene som Natt og Dag. Jeg er kanskje ikke den eneste som har tenkt at det hadde vært moro å starte et blad en gang. Blande kunst, gode tekster, inspirasjoner generelt, film, bøker, de bak filmene og bøkene, inspirasjon til andre kreative, meditasjon, nye oppdagelser og musikk, som ja, Frankie har gjort til en viss grad.
Applaus står det på plakaten nå.

Nyheter

Jeg har enda ikke lest en avis eller fått en favorittkanal på TV som forteller meg nyheter klokken ni. Headlinene her er enda verre enn i Norge, det er tabloidhelvete. Jeg får ikke noe ut av nyhetene, vinklingene består ofte av en vinkel. Overskriftene og sjokkfremkallende ord bestemmer hva som er viktige nyheter. Statsministeren, Kevin Rudd, blir hengt i annenhver nyhet. De private kanalene er klart verst, men de statlige ikke stort bedre. Sistnevnte henger seg gjerne opp i Tore på Sporet nyheter og lange magasininnlegg som forteller Australia hva som er viktig. En dame fikk trafikkbot fordi hun hadde lagt parkeringsbilletten sin oppned. Denne saken fikk 20 minutter oppmerksomhet i beste sendetid. Jeg gir opp. Hvem skal man skylde på? Et kapitalistisk samfunn der penger styrer innhold. Publikum er penger. Antall seere og lesere blir solgt til høystbydende reklameinnlegg. Så hva vil seere flest se? Hver eneste dag ser jeg på facebook at folk diskutere hvem som skal ut/inn av TV-programmet Paradise Hotel. Vi har hjertelig tatt imot junk food, er junk underholdning det neste? Ender vi da opp i et junk samfunn? Eller er det politikk som bestemmer? Makt. Få kontroll på massene ved å fremme visse ideologiske syn fremfor andre, fremme enkel underholdning fremfor kvalitet og samfunnskritikk. Kan det være så enkelt som at journalister ikke har tid til å sjekke fakta, tid til å finne en viktig nyhet som bør ut i verden, tid til å finne ut sannheter? Spesielt nå, dårlige tider, den samme gjengen eller kanskje færre journalister må produsere mer for å møte konkurranse og overleve. Tidsklemma blandet med kapitalistisk- og politisk makt, herlig, herlig...

Drømmen om livet

Når jeg tenker på det, et av mine tidligere innlegg om hva jeg må ha med meg på reisen ned hit, så var det ikke ting jeg tok med meg fordi jeg er avhengig av de som var det viktigste. Det var minnene og følelsene rundt de tre tingene, hva de betyr for meg. Jeg har tenkt mye i det siste. Mye på hva jeg vil, livet. Det er fort gjort å la livet leve deg. Jobbe, tjene penger, bo i et IKEAhus, bruke penger, sprite opp IKEAhuset med møbler som ser ut som alle andre, men som er dyrere. Trene, planlegge ferier fra dette livet innimellom, gå tilbake til det livet, leve dag for dag. Vet ikke om det er så feil, men vet heller ikke om det er riktig. Kanskje skal man la hjertet bestemme litt mer om hva man skal, hvor man skal. Man tjener kanskje ikke like mye penger, har ikke en stjernejobb og en karriere man kan fortelle stolt om i sosiale sammenkomster. En tittel som beviser at man er noe. Men for hvem? Hva gjør man når man er flink til å leve et liv, men som kanskje ikke føles som det livet man vil leve? Det enkle er ofte det beste. Er da det enkleste å gjøre det du gjør fordi det er vanskelig på mange måter å vende på det, eller betyr det at det enkle liv der du gjør det du liker, er det beste?

Pause for film

To franske, en libanesisk og en amerikansk på tre dager. Film inspirerer meg ofte. Delikatessen, Paris je t'aime, Caramel og A love song for Bobby Long. Den første er veldig typisk fransk, spesiell, morsom, corny og en skildring av rare typer. Paris je t'aime høres ut som en klisje av en film, eneste som fikk meg til å plukke den med meg hjem, i tillegg til at den bare koster meg 7 kroner å leie, var at den har fått pris på to filmfestivaler. Ble overrasket, småsprø film egentlig. Caramel, fikk lyst til å reise til Beirut. Handlingen derimot var litt opplagt, helt ok film, passer på en søndag. Den siste derimot, A love song for Bobby Long, herlig! Opp på favorittlista. Blitt en stor tilhenger av Scarlett Johansson. Ble inspirert av filmen, godt igang med novellen jeg skal skrive...

Ukas strø på isen

Personlig mest glad i sjokoladestrø, eller sjokoladepulver er vel mer eksakt.

Ettersom en god venn setter så stor pris på mine litt mer surrete opplevelser i hverdagen, tenkte jeg å dykke ned i den store knall-fall posen og dra opp en liten historie som muligens kan forveksles med strø på isen. Hvis dette skal bli en sånn liten fast ukesspalte, rapport eller da strø på isen som jeg nå har kastet ut på slagmarken, starter jeg med en aldri så liten surfeopplevelse. Det er lørdag, smule sjelven og fyllesyk. På ettermiddagen var det pent på tide å kaste seg uti bølgene, varm dag, holder med rashi (surfetopp for ikke å skrape seg opp på magen) og bikini. Prøvde meg på en alt for stor og alt for bratt bølge. Stroppen som er festet til leggen min knøyt seg rundt riktig nok det andre låret, digg, verdens største blåmerke, ser kanskje litt ut som konturen av Thailand, pluss jeg hadde tydeligvis havnet oppi noe tang og tare, for jeg dro med meg en hel busk opp som hang rundt beinet mitt, lekkert...

Pensjonist

Ro er undervurdert. Vi stresser alt for mye. Vanligvis spiste jeg frokost stående, gaflet i meg yoghurten med et intenst blikk på klokka, to minutter til jeg må ta på skoene og stresse til toget. Stresset fordi toget var så jævlig fullt, mye klær på, varmt, rekker jeg møtet? Har jeg kontroll på det jeg skal presentere? Kikker han på meg? Har jeg fortsatt tannkrem i munnviken?

Jeg har glemt hvordan det er å ikke være stresset. Kroppen min er så avslappet og rolig, hvilepilsen har aldri vært lavere og tankene er lette. De siste dagene har satt roen i meg. Tror jeg kan bli en bra pensjonist. Fredag morgen dro jeg på skolen, hadde tegning i tre timer, kos. Stakk hjem, svippet innom noen venner en halvtime, stakk ut å snorklet med noen kompiser i en drøy time, ligge i vannet å se på fisk, herlig. Hva gjør vi nå? Kafé, kortspill og kaffe et par timer, utepils og flere pils. Lørdag morgen, på med solbriller, skatet bort til supern, kjøpte sjokolademelk. Stakk på stranda, dro på neste strand, surfet. Reker og hvitvin, jentekveld.
I dag kom Lani på døra med frokost, jeg vekte Stine som hadde lånt sengen til Maria. Frokost i bakgården, hva skal vi gjøre i dag da? Litt for slitne for surf. Vi stakk opp til en perlebutikk, plukket perler og hamp, jeg har nå lært meg å hampe. Kanskje vi skal lage business ut av det, sette opp en bod under surfekonkurransen i påsken. Trives uten stress. Klart det er litt sunt å stresse innimellom. Problemet er at kroppen blir så vant til å stresse, vi stresser over alle småting som vi kunne unngått med en teskje ro. Ta ting litt mer som det kommer. Han sender deg sikkert melding om et par timer. Toget er i rute og du har presentert ting hundre ganger før. Mest av alt tror jeg det er viktig å være litt egoistisk innimellom, ta seg en lang kafétur uten å måtte gjøre noe, spille spill, ta en pils på en onsdag, ta en pause. La kroppen og ikke minst hodet hvile litt. Å være rolig, ikke si så mye, ikke delta er ikke det samme som å være kjedelig.

Nerd

Bølgene har roet seg, det er kaldere i lufta, festene midt i uka har gitt seg sakte men sikkert. Alt tilrettelagt for at jeg skal hoppe ut av surfeshortsen, holde meg unna tull og bli nerd. Skolen har startet. Planene fremover er beskrevet på fire unit guides, innlevering, innlevering, innlevering. Og innlevering, og det bare fortsetter. Ikke helt klar for leseplan og oppgaveplan og plan i det heletatt som i å plan-legge.

Jeg sitter i mitt lille strandhus alene, tom for pepsi max, The Shins spiller melankolsk og setter stemningen, jeg leser, akkurat nå har jeg tydeligvis en lesepause, men jeg har lest. Jeg leser noveller i en meget stor novellesamling for faget Fiction Writing. Virkelig tilbake på skolebenken, analysere tekster, lese hauer med tekster og skrive kreative tekster. Jeg koser meg med lesingen, sliter med engelsk skrivingen. En ting er å prate engelsk, skrive notater på engelsk, men å skrive kreative tekster på engelsk er som å lære engelsk helt på nytt. Utfordrende. Kan ikke gi meg så fort, til tross for at klassen består av tolv andre elever som alle var det sorte fåret på videregående, de som satt bakerst i klasserommet, spilte rollespill og som har lest alle Harry Potter bøkene for andre gang. Studio Arts faget mitt er en pause sammenliknet med skrivingen, tre timer med portretter i uken. Annerledes, men moro. I tillegg har jeg PR og sosiologi dette semesteret.

Bil billigere billigst bil

Min første bil. Biler skal jo egentlig ha jentenavn, men denne er så maskulin og stor, pluss at den er hvit, så min bil heter noe så norskt som Ola. Den skrangler like mye som en Ola-bil, ruller fort i nedoverbakker, automatgir, og den er billig. Ola er en Commodore. Ekstremt kult om den hadde vært en 64-modell, men det er den altså ikke. Mye nyere, ikke det at jeg vet hvilken alder Ola er i, det er det som er så sjarmerende med han, han er liksom så mystisk. Bare innimellom etter et par dytt at jeg får opp bakluka... Ola fikk vi for 8000, Maria og jeg deler på Ola. Det aller, aller beste ved Ola, bortsett fra at han faktisk går bortover og bakover og svinger både til høyre og venstre, er at han har plass til mange surfebrett i seg! Inte dumt. Så, lurer du på nå, klarer Camilla å kjøre på feil side av veien uten og skrape opp alt som forekommer på venstre side av denne bilen som er så stor? Svaret er ja. Ekstremt konsentrert med hode oppi ruta den førtse turen, men etter et par runder med Ola går det så fint! Klarer å fylle bensin, klarer å finne tikkeren som også er på feil side og har fint klart å parkere, hittil.
Jeg synes det er veldig stas å kjøre bil, spesielt på tørre, fine, isfrie veier. På søndag skulle jeg møte noen venner i Geelong for å dra på en fest sammen i Melbourne. Jeg måtte bare ha en surf først, så jeg hoppet uti vannet med min nye våtdrakt (vannet er litt kaldt), hadde på dykkeklokka jeg fikk av pappa før jeg dro, for å passe på tiden. Var uti alt for lenge, super dårlig tid nå, vrengte av meg våtdrakta, etter tredje gangs forsøk med bakluka fikk jeg brettet inn i bilen. Kom hjem, hoppet i dusjen, åpnet en øl (faktisk lov å kjøre etter tre øl her, men jeg skal ikke prøve det) klær over alt. Kastet en genser, høye hæler, seks kalde øl og veska inn i bilen og duret ned til Geelong. Deilig å kjøre uten sko, fant frem og klar for fest i Melbourne.

Dagen derpå

Har:
Sjokolademelk
Pepsi max
Dårlig look-alike melkesjokolade
Sol ute
Taco
iPod koblet til anlegget
Gode venner som ler MED meg

Savner:
Melkesjokolade
Sjokomelk med sugerør
The Hills på TV
Surt smågodt (finnes ikke en eneste sur ting her...)
Smågodt generelt
The Wire
Dere der hjemme

Kenguru

Jeg har spist Skippy. Skippy the bush kangaroo, smakte faktisk veldig godt. Coyley, en australsk venn av oss lagde middag i går kveld til en aldri så liten gjeng på ni stykker. Trodde Skippy skulle være seig og litt elgaktig, men det ser ikke ut til at Skippy er i slekt med skogens konge. Kjøttet er ganske rimelig her, er jo utrolig mange av dem som hopper rundt. Enda ikke sett en. Vi så en hare en dag (de er det også veldig, veldig mange av som hopper rundt), som nesten ble til en kenguru, hadde vi bare fått et bilde av den og photoshoppet den litt, så kunne det fort blitt en Skippy historie, men nei.

Åpent hus

Når man har hus på stranda, fem minutter fra supermarkedene, kafeer og restauranter, et kvarter fra pubene og lenger fra de andre norske jentene sier det seg selv at vi har et åpent hus. Hver dag popper det inn endten norske jenter, kjærestene deres, nye kompiser fra Geelong eller naboer. Vi koser oss. Endten om det er innflyttingsfest med veldig, veldig mange fulle, morsomme folk, jentekveld med film og godis dagen derpå eller hyggelige naboer som stikker innom for en prat. Velkommen til oss :)

Surfing

Surfing er en livsstil. Surfere elsker havet, de blir deprimerte hvis de er for lenge unna bølgene. Et par av de norske jentene her nede har tatt med kjærestene sine til Norge for en lengre periode, nå er de her nede igjen, ved bølgene. Surfere beveger seg på en spesiell måte, akkurat som om de lever to-tre sekunder etter alle andre. Saltvannshår, sand over alt, sand i bilen, prat om bølgene, prat om vindretninger og rip og våtdrakter som stinker. Men mest av alt tror jeg livsstilen handler om friheten ute på havet. Det er rolig, det er spennede, utfordrende og ikke minst herlig, herlig å fange en bølge og cruse på overflaten... Jeg kan venne meg til denne livsstilen. Jeg visste jo det, kjøpe meg nytt surfebrett, hadde ikke vært i nærheten av å prøve å surfe før, men visste at jeg ville like det. Jeg liker det. Første utfordring var å dekorere brettet, skisset masse, skisset mer, var livredd for å tegne den første streken på mitt første ordentlige brett, herregud, tenk om jeg fucker det opp, da er det bare å pakke sakene og dra hjem. Jeg dro ikke hjem. Det gikk ganske fint. Tegnet ytterlinjene i svart først, litt fyllesyk, pepsi maxen var på plass ved siden av meg. Så gikk jeg på stranda med jentene, herjet i vannet, kom hjem og fylte på med farger på brettet. Ferdig ett om natta. Ferdig dekorert brett, klar for wax og surfing. Første gangen i vannet med brettet (super stolt over brettet) kom jeg meg opp - i kanskje ett sekund, en gang av de mange jeg prøvde, men som jentene sier, står du så står du. Den andre gangen gikk Maria og jeg litt lenger bort på Torquay Beach, hun i vannet med meg, og ja da, fikk mange bølger, stod mange ganger - til og med lenger enn ett sekund - og fikk like mange blåmerker. Verdt det :) Litt sånn kul på fest nå - "sjekk ut alle mine blåmerker etter surfing a, jee".

Brettet mitt på morgenkvisten:

Brett etterhvert:


Brett ferdig!!


Brett i vann kommer ;)

Jeg lever!!

Tenkte melde fra om at ja jeg lever, men internett er det dårlig med her nede på beachen, så nå har jeg ja, ett minutt på å skrive at jeg lever. Jeg lever veldig! Har dekorert brettet mitt, har surfet, har solet den vinterhvite kroppen. Er nå rullende, for måtte bare ha long board... Mmm, stortrives og jeg lover å laste opp masse bilder og fortelle masse gøy veldig, veldig snart. Blir nå kastet ut av kodakbutikken, eneste stedet som har nett... Skal skaffe oss nett hjemme snart, og ja, huset, herregud, kos med hus, første dag droppet en norsk jente innom, så en til, så kjøpte vi vin, så kom en til og kjæresten, så kjøpte vi mer vin, så dukket noen naboer opp og vi satt ute i minihagen vår hele kvelden. Stas. Ble noen minutter detta, men folk her er jo så relaxed...

På plass down under

Så hva har skjedd på tre dager?
Jeg har lært å si takk til bussjåføren når jeg går av bussen, jeg har møtt Maria, vi bor nå begge to i kollektivet til herlige Mari som tok oss imot med åpne armer. Ble først innlosjert på et kristent herberg, fikk tydelig beskjed om "do not smoke, do not drink and do not bring boys to your room". Flyttet ut samme dag. Jeg har drukket australsk øl, tatt bussen til Torquay der alle de fine strendene er, fått et lite rekkehus på stranden der sammen med Maria, vi flytter inn på mandag (!!) Jeg har plukket ut mitt første surfebrett, hvitt, glassfiber, til en bra pris og skal dekorere det selv. Jeg har møtt en gjeng norske jenter, i går var det quiz, i dag er det karaoke, i morgen er det vondt i hodet.

Pakking - tre ting som må med

Så var det pakking. 20 kg. Ett år. Første utfordring hittil. Min erfaring så langt er røde heavy-lapper på kofferten for en uke på ferie. Sekk er mitt nødskrik, ikke bare at den er noe lettere enn en koffert, men den ser jo veldig backpacker-proff ut. Så i min lille backpacker drøm kan jeg overleve med å forlate fem par sko, gensere, dyne, pute, bikkje, jeans, ullsokker, inspirasjonsbøker, blå sony kanin og 8-ballen min... Da er det bare noen sko, bikini, klær og andre nødvendigheter som ladere og kameraer som blir med på tur, men hva må jeg ha med meg til Australia for å overleve?
Jo, det er jo selvfølgelig noe sånt sentimental shit, klart det! Perlekjede som jeg så stolt kan si at jeg har laget selv, noen venninner og bror har også likt, så kan jeg jo tenke på det sånn hele tiden når jeg går med det. Pappas første bandana, som bror har hatt i barnehagen. Ja, mamma har sydd inn lapp i det med hans navn på. Og til slutt Mikke og Minnie genser som Christine har lik til der hun sitter å studerer i Polen et sted. Jepp, klar for avreise.

Første gang

Man skal gjennom endel første-ganger. Første gang du snakker, din første kassett, første mobil, første walk of shame, første dykk, første myke pakke til jul, første legetime uten mor, første kyss... I dag er det første gang jeg skriver blogginnlegg på min første blogg, fordi det er første gang jeg skal reise langt, langt helt alene og første gang jeg skal til Australia. Jeg skal ta det siste året på en Bachelor i reklame og merkekommunikasjon på Deakin University i Melbourne. Så skal jeg surfe, reise, sole meg og ikke minst være student igjen. Jeg skal prøve å søke opp noen spennende byråer, nettsider og alt annet nytt og interessant som faller meg inn. Jeg trenger inspirasjon for å jobbe, så jeg håper denne bloggen kan inspirere bittelitt og kanskje innimellom også være noe nyttig? Hvem vet, det er jo en av de første-gangene...