Så voksen du er blitt da!

Det slo meg, det å bli voksen. Blir vi egentlig noen gang voksne? Det er vel egentlig ikke et skifte, eller er det det? Vokse gjør vi hele tiden, det virker ikke alltid sånn, noen ganger står vi helt stille, vi går til og med litt tilbake innimellom og det er kanskje da vi vokser ekstra mye. Jeg tror jeg vil bli voksen en dag og jeg vokser litt mot det hele tiden. Det handler ikke om å skifte lekeplass, om å skifte klær eller omgangskrets. Det handler om å skylle og brette en melkekartong når den er tom istedet for å la den stå igjen med en liten melkeskvett. Når du begynner å se litt utover deg selv, la egoet jekke seg ned, ta en støyt heller enn ros, observere og handle - ikke vente og tenke at det ordner seg eller at neste mann fikser opp. Når du først kommer deg dit er vel individuelt, å ta litt avstand til foreldre dytter en veldig i den retningen tror jeg. Ikke nødvendigvis ta avstand til moren og faren din, men foreldrene dine - den rollen, den kan være grei å få litt på avstand. Eller det å bli foreldre, for plutselig er det ikke dine behov som står i sentrum lenger. Er det et mål å bli voksen? Jeg tror mange vil si nei. Lite ansvar, fallskjerm i mor og far, bare seg selv å tenke på, meg-tid, meg-behov, meg-meg-meg. Det er behagelig. Det er blitt en tid vi gjerne strekker ut i så mange år som mulig. Voksen er nærmest blitt et tabu-ord i min generasjon. Når du tømmer melkekartongen, skyller den, bretter den og putter den i papirhaugen for resirkulering tar du ansvar. I min verden henger ansvar og det å bli voksen sammen. Du kunne lett tatt juice i stedet for melk fordi du vil slippe å skylle den melkekartongen. Å etterlate en liten melkeskvett naivt skader vel ingen, ikke deg i hvertfall. Men tømmer du den da, så måå du jo ikke skylle den, å brette den tar tid og å oppbevare den ved siden av søpla vil jo lukte, fuck it.